Aase Engh Kil
Første bevegelse
Knærne. Ånde i luften. Jeg skal få møte, så gjøre. Anrope skogene, disse befamlede skogene, fulle av tomhet. Ikke størkne – la stjernene fra snøen gå ut, på hvert eneste ugyldiggjorte straks. Som om jeg vet hva det betyr.
I januar er tingenes tilstand slik: En sorthåret pike. I en fugl. Varlig inntil steinbukken. Og den slokner, sier jeg. Slokner!
Så oppdaget jeg i februar at jeg senere ble kastet i kasjotten. Jeg i kasjotten! Vende tilbake, og på dens avstand se snø smelte. Stor, stor kjærlighet. Inne, eller uten. Hvilken natt!
Det virker som jeg sier aporemer uten at jeg elsker disse gamle, ikke rike, knutene. Tvert om konstaterer jeg at steinbukk, steinbukk. Jeg må mene det. Å mene det. Steinbukk er jeg.
Min kjæreste forsvant påskeaften. Senere? Stort sett. Så går år. Ved dag og natt alene i hennes meg. Alene, drømmende sammen. Hun hadde sorte silkestrømper som rakk millioner av kilometer. Mykt og her! Mykt og her!
Legg igjen en kommentar