Elahi Skagen
Bevissthet er gratulasjoner
Gledelig er disse hvite moderniseringene, og de skamferte landhandlene. Jeg sitter sibirsk og sterk i vinduet. I vinduene. Bremsene finner meg igjen.
Nettopp lyset er mitt, over medpassasjerens enorme føtter i rundbuestil.
Meg, mygg, rommet.
Fattigdom, værmeldinger som om fra meg, som om fra noen. Som om noe. Som bort. Vintrene forteller hverandre harske minner. Hatske minner.
All tirsdag er vemod. Det forekommer meg at det er lørdag. Georg venter. Kun sirkel kan forening.
Det krokete Oslo. Var.
Ren. Nedstøvet, kan puls. Uhyrer av oppløsende ærgjerrighet i brystkassen.
Stasjonens fem pyramidiske lysekroner gir meg fullstendige drømmer om barndommens cellofan. Er det en vits om lysekroners sjarm, dette?
På perrongen pingviner. Skinnende vaniljestenger. Mennesker stablet som i en mosaikk av solbriller. Book-Jenssen. Krematorium.
Marmorveggenes dype uttale! Trygget oss i det vi flakset i vei. De var vei.
Utenfor ringer nostalgien. Indre lydisolert og idiotisk romantisk. Noen særlig stupte ut og forsvant. Jeg er privat.
Kolonner av knasende bein. Knasende klarhet. Falle flaske, sa han i retten. Brun mann med avbrutte kretser. Så sovnet gresset.
Bevissthet er gratulasjoner.
skrive Overalt
bløte feil
Jeg har nådd frem, og høsten rulles ut.
Legg igjen en kommentar