Våt pekefinger

Haake Ingels

Duft av barfrost

Jeg ser åndsfraværende inn i kunden, mens hånden og barberkniven går. Mannen virker først vantro, men tar imot bevegelsene, stygge og skjønne om hverandre. Han har et mykt hår, som silketråder spunnet av drabantbykoner.

Siden er jeg ikke mye til mann. Ytterst er jeg som død. En idiotisk feil. I tynne strøk reiser jeg meg fra stolen. Jeg ser på hverandre. Etter en stund blir ryggen av maismel, og jeg får ubehagelige bein.

Jeg griper tak i øynene som ligger under stolen, snurper dem inn i et fluelortflekket klede, og legger dem i det svarte skapet. De kjennes som bløt oliven.

Det er en blålig tirsdag i februar, med duft av barfrost. Delikatesseforretningens diorama-vinduer gir meg noen minutter med vemod. Jeg er uhyre speilvendt.

Hodet kjennes harskt, pekefingeren på den keivhendte venstrehånden ser dyster ut. Hardfrosset blod. Den peker cellofan. Bort nå finger! Blasert, rød og prangende krysser jeg gaten i kø.

Langsomt danser trikken forbi, liksom flau. Svart og stygg, rommende stemmer som vil i avisen.

Vognene gjærer på sommeren. Nedstøvet potetmel, harsk matolje. Servelat. Vaniljestenger. Epler. Parafin. Lumsk kaviar. Insekter. Kropper. Krem. Frakker. Blodårer. Av-knappen. Et fettet trylleformular.

Om vinteren slippes denne koagulerte stanken løs i magiske støt. Denne avskyeligheten!

En kjensgjerning går av, og svinger meg innom markedsplassen. Snu. Snur. Ser skrift. Nervene finner hånden. Lyder. Kolonner av knasende glass.

Jeg leser til teksten er blankpolert. Om å høre til. Om å være med sine.

Kjære duft av barfrost!