Sia Klan Ghee
Fjellsidene ved Hüsrev Bey
Tidlig om morgenen var han som svartest, en rent vallonsk gardist. Han fordrev veldig, så kledde han på seg til han var dekket med det de andre hadde forsøkt å få ham til og ikke hadde klart.
Alle mennesker kunne observere at det lå en huggorm i en krok av hytta. Den var tilårskommen all den tid den ikke lå på slottet, ved kirken, hvor den fra sin tidligste barndom spant gulltråd.
Alle unntatt han hadde egentlig sett den digre slangen som et ork! Men han så ikke lenger noe gyllent, blått og mirakuløst, skjønt han var blitt mørkredd.
Ungen var i nattskjorte, han tok på flere sorter ost som var plassert foran vinduet. Han hadde et tykt trefat å kose litt med. På bordet sto en gammel dame. Det var folkehelten vår.
Tre-fire ganger skjedde det, at ingen kom nedover, ikke i noen retning overhodet, og luktet på fenomenet. En så dørgende stille lukt og smak.
Søsteren hans kom plutselig i full størrelse. Svartere enn oktober var de fylte skjørtene hennes. De raslet av år. Snar i vendinga fikk hun øye på penger. Etter å ha skreket av fryd, gikk hun ut på fjellsidene. Ut på fjellsidene ved Hüsrev Bey.
– Vi mennesker står tett sammen i tomheten, men så viker vi på kryss og tvers, sa han, og så etter henne. I luften hang en ange av blomster.
– Jeg leter tilbake det jeg kan, men atter stikker enda noen der ute i det uforgjengelige intet, dette tilbakelagte stadium som ikke er i meg og gjør meg lykkelig, hvisket han stille ut i rommet.
Denne søndagsmorgenen en gang i midten av mai sa han ikke mer. Dagen ble liggende. Lyttende til dype stemmer som lød respektfulle. Til slutt vandret han planløst nedover en bakke.
Legg igjen en kommentar