Gisla Hakene
Grå sand skimrer
Kvart over seks grynter han: «Å, se speilet på kommoden!»
Hodet er av maur. Hele hodet av maur. Han ser små kropper. De flokker seg sammen på han. Han er bare i nattøyet.
Yndigheten sin ser jenta først etter å ha strukket de purpurrøde sokkene slik at jorden åpner seg, og hun kan se ned i elva der grå sand skimrer og stanser såvidt. Et uregelmessig amfiteater av sand, fin og til dels plutselig på venstre bredd.
En bølgende slette så langt øyet ser, og en blygrå dag, som stadig sluker de stolteste restene av fjellveggen langs elva.
Et sted, mørkt, tomt, mer enn femten meter rett innenfor brohodet, på begge sider av de utspylte søylene, stående strunk på høyre bredd, inntil den sluttelig omtrent når vannoverflaten.
På det siste stedet står den store planken, som fra tidens begynnelse, hvor føttene faktisk står dypt i støv, kilometer i luftlinje.
Over den, flyter mørket og tomheten, fulgt av planken med sitt omland.
Men forresten danner denne alene, hals eller fjes av vannmasser, som bryter fram grå, eller brått springer fram fra elvebredden og kikker. De fremstiller saken slik som om han hadde treverandaen med utsikt midt imot.
Han er snar bort til verandaen idet hun stikker til han fem høns. Hun …
Legg igjen en kommentar