Haagen Ilske
Noe som er storveis
Det må finnes en uro i solen som er seksuell. Solen er seksuell! Jeg var det, si det, herfra om mulig, i gang nå, for å tilbringe tiden lykkelig. Å, jeg er naken under forkleet. Uten unntak, som den lysende gasskula, og så langt slektninger kunne se, utviklet forholdet seg… nei jeg er solen, et døgn!
Med velbehag dro jeg smøret med denne kniven, i rommet, kikket i tida, og kvinnfolka hylte. Frokostbordets ange av blomster. Gasskula har en husk.
Hvor nå? Jeg burde. Undertiden føler jeg at jeg skal gjøre noe som er storveis. En stivet hvit storveis!
Hvem kan sees av de fullstendig håpløse? Med hjerte? Håpløst! Jeg blir dette, at jeg gjorde ingenting. Jeg gjorde ingenting! Fullstendig håpløst, men seksuelt!
Dette er benektelser som blir det det var og ikke ville la seg gjøre. Jeg fikk hjelp av de jeg var sammen med for å undre meg. Det forundret meg. Har det som undrer forresten nylig sagt Ruth eller Suttesutt?
Videre, videre – om enn ikke disse vitenskapelige, sier De? At solen er spørsmål, hypoteser? I skålen lå en smørkniv sprikende. Ja, akkurat … Ja, akkurat … Hadde den på plass. Rett ved pistolen.
Legg igjen en kommentar