Et øyeblikk med søvn

Helga Skaien

Varm ruin

Lydløst bestøves sykebilen. Som tiden. Som søvnen. Søvnen var ny for Bella. Mørket steg. En flammende varme traff begynnelsen. Det hadde ligget noe i den morgenens nye farger. Noe. Da.

Hun rygget i retning av latsiden. Middagsheten. En ambulanse. Hvite rygger. Trærne. Grønne vindfylte seil. Hun lå der. Tjukk som avgrunnen. Obskønt tjukk. Forkleet skjulte ingenting. På vei inn i et skjulested. Det var en velgjørende tomhet. En krystallglitrende tomhet.

Jeg røkte. Bella og jeg var ingenting. Det samme var våre egne. Ingenting. Rundt en avgrunn, mot skogranden, gikk broen. Broen. Den trenger en bro, den noe. Under broen, på tvers av bakgrunnen, rant varm ruin. En som elsker stumpt er skrøpelig. En som er i labyrinten.

Tankene mine. Sitrongule. I høljregnet. Eksotisk duftende. Sammenkrøllet. De trekker en velgjørende tomhet foran øynene, etter hånden. De planter drømmer. Trærne fanger vinden. Grønne vindfylte seil. Hun lå der. Tjukk som avgrunnen. Obskønt tjukk. Forkleet skjulte ingenting. På vei inn i et skjulested. Det var en velgjørende tomhet. En krystallglitrende tomhet.